Utgangspunktene

Angrerettloven

Angrerettloven gjelder ved en næringsdrivendes salg av varer og tjenester til en forbruker, når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenfor faste forretningslokaler, jf. angrerettloven §1.

Før inngåelse av avtale utenom faste forretningslokaler plikter den næringsdrivende, på en klar og forståelig måte, å gi forbrukeren bestemte opplysninger om kjøpet og angrerett, herunder at det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten, jf. angrerettloven § 8 første ledd. Avtaler inngått utenom faste forretningslokaler skal inneholde de opplysninger som følger av § 8 første ledd, jf. angrerettloven § 11. Angreretten innebærer at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen 14 dager, jf. angrerettloven § 20.

Salg på messer anses tradisjonelt, og som hovedregel, for å være salg utenfor faste forretningslokaler. Angrerettlovens bestemmelser kommer dermed til anvendelse. En avgjørelse fra EU-domstolen av 7. august 2018 (C-485/17) viser at salg på messe, etter omstendighetene, kan være å anse som salg fra faste forretningslokaler.

Nærmere om EU-domstolens avgjørelse

Siden angrerettloven gjennomfører EU-lovgivning er EU-domstolens praksis relevant også ved tolkningen av angrerettloven. Bakgrunnen for EU-domstolens avgjørelse var en tvist som verserte i det tyske rettsapparatet mellom distribusjonsselskapet Unimatic Vertriebs GmbH («Unimatic») og en forbrukersammenslutning. Tvisten gjaldt plikten til å gi opplysninger om forbrukerens angrerett i forbindelse med salg inngått på messe. Unimatic solgte sine varer utelukkende på messer. Under messen «Grüne Woche» i Berlin, som avholdes årlig, hadde Unimatic solgt en dampstøvsuger til en forbruker uten å opplyse forbrukeren om angreretten. Forbrukersammenslutningen var av den oppfatning at salget fant sted utenfor faste forretningslokaler, og at Unimatic derfor burde ha opplyst kunden om angreretten. Sammenslutningen tok saken til domstolen. Den tyske domstolen anmodet EU-domstolen om en prejudisiell avgjørelse om forståelsen av Forbrukerrettighetsdirektivets begrep «fast forretningssted» i art. 2 nr. 9.

Konklusjon

EU-domstolen

EU-domstolen konkluderte med at følgende gjaldt som gjeldende rett, se avsnitt 47:

”Artikel 2, nr. 9), i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2011/83/EU af 25. oktober 2011 om forbrugerrettigheder, om ændring af Rådets direktiv 93/13/EØF og Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 1999/44/EF samt om ophævelse af Rådets direktiv 85/577/EØF og Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 97/7/EF skal fortolkes således, at en stand som den i hovedsagen omhandlede, der drives af en erhvervsdrivende på en messe, på hvilken han udøver sine aktiviteter nogle dage om året, er et »fast forretningssted« som omhandlet i denne bestemmelse, hvis en almindeligt oplyst, rimeligt opmærksom og velunderrettet forbruger, henset til samtlige de faktiske omstændigheder, som omgiver disse aktiviteter, og bl.a. til, hvorledes denne stand fremstår og til de oplysninger, der gives på selve messen, med rimelighed kunne forvente, at denne erhvervsdrivende udøver sine aktiviteter heri og kontakter ham med henblik på at indgå en aftale, hvilket det påhviler den nationale ret at efterprøve.”

Hva som kan utledes fra dommen

EU-domstolens avgjørelse viser klart at salg på messer etter omstendighetene kan være å anse som salg fra faste forretningslokaler. Spørsmålet om messesalg anses som salg fra «faste forretningslokaler» vil bero på en konkret vurdering av de faktiske omstendighetene i den enkelte sak, herunder hvordan standen fremstår og hvilke opplysninger som gis på messen. Det avgjørende er om en gjennomsnittsforbruker, på grunnlag av sakens faktiske omstendigheter, med rimelighet kan forvente at den næringsdrivende utøver sine aktiviteter på messen og kontakter forbrukeren med tanke på å inngå en avtale.

Dersom vilkårene lagt til grunn av EU-domstolen er oppfylt, vil salget være å anse som salg fra fast forretningssted etter Forbrukerrettighetsdirektivet. Avgjørelsen har også betydning for og er retningsgivende for forståelsen av den norske angretettloven.

Også i Forbrukerrådets veileder for angrerett, revidert i 2016 og dermed før ovennevnte EU-avgjørelse, er det gitt uttrykk for at messesalg vil kunne være å anse som salg fra faste forretningslokaler. Det ble uttalt at salgsmesser kan representere faste forretningslokaler dersom dette utgjør en etablert salgskanal for selger, se s. 19.

Likevel, for det tilfellet at en kjøper, i forbindelse med gjennomføring av salg på messe, anfører at angreretten gjelder, bør det alltid foretas en juridisk vurdering av om anførselen kan føre frem.